Kollen Opp x2, Toughest, Oslos Bratteste og Night Crawler var bare noen av aktivitetene jeg kastet meg uti i 2016, før snøen la seg. 5 desember 2016 meldte jeg meg på Birkebeinerrennet uten å tenke så mye over hvordan jeg skulle legge opp løpet til å gjennomføre. En uke før start slo forkjølelsen inn og den slapp ikke på startstreken heller. Jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle stått i startpuljen, men midt i folkehavet sto jeg sammen med fler fra Team Milsluker’n. Det var en så utrolig god og samtidig spent stemning, så å bryte var ikke noe jeg vurderte der og da. Startskuddet gikk og jeg merket at kroppen ikke spilte på samme lag. Da jeg kom i mål hadde jeg fått en melding hvor det sto: Du var 4:30 bak merket. Akkurat der og da var jeg helt i kjelleren og brydde meg fint lite om merker eller plassering, men etter inntak av næring og væske kom jeg til meg selv igjen, og da kjente jeg på skuffelsen.

Det tok meg nøyaktig et par dager, så var jeg påmeldt igjen. En god tid og merket i Birken 2018 ble fort et mål, og bare to dager etter rennet var jeg igjen ute i skisporet.
Det tok ikke lang tid før snøen smeltet og skiene ble byttet ut med sykkel.

18341651_10211550667976543_6402377460054992432_n
Skedsmokorset: Første Grand Prix med Team Foss siden 2011. 

Det var kanskje på tide ettersom jeg tviholdt på skisesongen så lenge i år. Sykkelen ble tatt frem og gamle kunster gikk bra rusten til helt ok. Jeg fant igjen gleden ved å sykle, og nå har syklingen blitt like gøy som langrenn.

Jeg har funnet ut at jeg ofte veldig å melde meg på, eller blir spurt om å være med på/ en del av, med en frist som ikke er optimal. Treningsgrunnlaget med målrettet trening blir oftest et par måneder, for så å sette skyhøye krav til prestasjon. Og som det konkurransemennesket jeg er, så blir skuffelsen når jeg ikke oppnår målet deretter. Tap og vinn med samme sinn, sier folk…

26. april var årets første tur på sykkelen. Ni korte treningsøkter på sykkel senere skulle jeg prestere i ritt. 10 mil, uforberedt, med et team jeg kun hadde syklet med et fåtall ganger tidligere. Jeg var mildt sagt spent og siden jeg syklet rittet for å vise hva jeg var god for så ble jeg plassert først i sekken 9 av 10 mil. Den siste mila dro jeg frivillig opp i rulla og da det var igjen noen hundre meter så fikk vi frie tøyler til å kjøre det vi hadde inn til mål. Jeg startet som nr. 3 i rekken og rullet først over målstreken. Det rittet kommer jeg til å huske for alltid.

Nå er det bare å fortsette med treningen så fort forkjølelsen blir borte, for om knappe tre uker skal jeg ut på min trolig lengste sykkeltur til nå.