Fra skisporet til landeveien

Kollen Opp x2, Toughest, Oslos Bratteste og Night Crawler var bare noen av aktivitetene jeg kastet meg uti i 2016, før snøen la seg. 5 desember 2016 meldte jeg meg på Birkebeinerrennet uten å tenke så mye over hvordan jeg skulle legge opp løpet til å gjennomføre. En uke før start slo forkjølelsen inn og den slapp ikke på startstreken heller. Jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle stått i startpuljen, men midt i folkehavet sto jeg sammen med fler fra Team Milsluker’n. Det var en så utrolig god og samtidig spent stemning, så å bryte var ikke noe jeg vurderte der og da. Startskuddet gikk og jeg merket at kroppen ikke spilte på samme lag. Da jeg kom i mål hadde jeg fått en melding hvor det sto: Du var 4:30 bak merket. Akkurat der og da var jeg helt i kjelleren og brydde meg fint lite om merker eller plassering, men etter inntak av næring og væske kom jeg til meg selv igjen, og da kjente jeg på skuffelsen.

Det tok meg nøyaktig et par dager, så var jeg påmeldt igjen. En god tid og merket i Birken 2018 ble fort et mål, og bare to dager etter rennet var jeg igjen ute i skisporet.
Det tok ikke lang tid før snøen smeltet og skiene ble byttet ut med sykkel.

18341651_10211550667976543_6402377460054992432_n
Skedsmokorset: Første Grand Prix med Team Foss siden 2011. 

Det var kanskje på tide ettersom jeg tviholdt på skisesongen så lenge i år. Sykkelen ble tatt frem og gamle kunster gikk bra rusten til helt ok. Jeg fant igjen gleden ved å sykle, og nå har syklingen blitt like gøy som langrenn.

Jeg har funnet ut at jeg ofte veldig å melde meg på, eller blir spurt om å være med på/ en del av, med en frist som ikke er optimal. Treningsgrunnlaget med målrettet trening blir oftest et par måneder, for så å sette skyhøye krav til prestasjon. Og som det konkurransemennesket jeg er, så blir skuffelsen når jeg ikke oppnår målet deretter. Tap og vinn med samme sinn, sier folk…

26. april var årets første tur på sykkelen. Ni korte treningsøkter på sykkel senere skulle jeg prestere i ritt. 10 mil, uforberedt, med et team jeg kun hadde syklet med et fåtall ganger tidligere. Jeg var mildt sagt spent og siden jeg syklet rittet for å vise hva jeg var god for så ble jeg plassert først i sekken 9 av 10 mil. Den siste mila dro jeg frivillig opp i rulla og da det var igjen noen hundre meter så fikk vi frie tøyler til å kjøre det vi hadde inn til mål. Jeg startet som nr. 3 i rekken og rullet først over målstreken. Det rittet kommer jeg til å huske for alltid.

Nå er det bare å fortsette med treningen så fort forkjølelsen blir borte, for om knappe tre uker skal jeg ut på min trolig lengste sykkeltur til nå.

0 kommentarer

London på 24 timer

Sent i Juli dro jeg på en veldig overraskende men hyggelig Londonstur. Det går absolutt an å få sett og gjort mye på tjuefire timer i en storby. Mitt tips er å finne ut hva du ønsker å gjøre eller se før du ankommer byen.

Etter i overkant av to timer landet flyet fra Gardermoen i London. Etter å ha hentet kofferten og sjekket inn på hotellet, var det å kjøpe togbillett og vente på toget. Hvert femtende minutt går toget fra Gatwick til Sentrum av London. Etter en halv time på toget viste byen seg fra sin beste side.

Solen skinte og det var en nydelig dag å være i London på. På bussturen rundt i byen får du sett mange av de kjente landemerkene byen har å by på. For eksempel: Elizabeth Tower, Tower Bridge, Buckingham Palace, London Eye, Harrods og Oxford street. Listen over ting å se eller gjøre i London er evig lang. Men jeg fikk gjort og sett alt jeg ønsket på denne korte tiden.

Det ble både sightsing, en spasertur igjennom Oxford street, en tur opp og rundt i the London Eye, en tur innom Harrods for å se på alt som finnes der og spise lunsj.

Maten på Harrods kan nesten måles på lik linje som femstjerners restauranten i New York City. Nå skal det sies at ingen ting på Harrods er billig, men når man får servert mat som smelter på tungen, og en saus du sent vil glemme, så gjør det ingenting at maten har norske priser.

Her er et lite bildedryss!

DSC00092Lillian London5 London7 London9 London12 London20 London22 London26 London28 London29 London31

0 kommentarer

Bitihorn – Jotunheimen

For de som ikke har vært i Jotunheimen tidligere følger en kort veibeskrivelse.  Følg riksvei 51 fra Beitostølen, videre følger du veien forbi Båtskaret og da ser du Bitihorn rett fremfor deg. Måten fjellet er formet på gjør det lett å kjenne igjen.

Man kan gå opp på begge sidene av fjellet. Fremsiden er noe brattere og en mer luftig rute enn om man kjører videre ved siden av fjellet og ned til Sameteltet. På motsatt siden er det en stor parkeringsplass. Veien herfra og opp til toppen av Bitihorn tar ca. to timer. Det er ikke stor forskjell på tiden man bruker opp, uavhengig av hvilken rute man skulle velge.

Fra parkeringsplassen ved Sameteltet er det ca. 550 høydemeter til toppen på 1613 meter over havet. Det står 1607 på toppen av Bitihorn, så det er noe forskjell på navigasjonssystemene, men det har ingen betydning når det kommer til noen få meter.

Etter passeringen gjennom et regngjerde dreier stien mot venstre mot toppen. Her er det lett å havne noe langt ut mot høyre om man ikke følger de røde punktene oppover fjellsiden. Selv om dette ble min skjebne denne gangen kom jeg meg til toppen. Det er flere stier å velge opp til toppen så opp kommer man uansett rutevalg.

Turen opp byr både på fantastisk utsikt over  Bygdinvannet, Synshorn, og store deler av Jotunheimen.
Rett før toppen var nådd, er det et ganske bratt parti hvor du får utøvd klatreferdighetene. Selv om det er noen bratte partier er det ingen problem å ta med seg hund på denne turen.

De aller fleste er opplyste om at et raskt værskifte ikke er unormalt i det norske fjellandskapet. Se alltid an været før du legger ut på tur.

Skjermbilde 2016-05-10 kl. 15.25.43

Turen var strålende. Solen skinte på den blå himmelen, men det var noen skyer. Det var også meldt regn, men det var ingen regnværsskyer å skimte før jeg gikk opp. På toppen av Bitihorn var det regnvær et stykke unna. Tanken om å løpe hele veien ned ble et faktum for å prøve å unngå regnværet som var på vei. Tre hundre meter før jeg var nede ved bilen tok regnværet meg igjen og at jeg ble gjennomvåt var et faktum.

Da jeg hadde fått Nemi inn i bilen og skiftet, kikket jeg opp på fjellet. Toppen var ikke å se og regnet plasket. Konkluderer med at det ble en godt timet ettermiddagstur.

Bilde 01.08.2016, 20.55.40Bilde 31.07.2016, 17.11.57
Bilde 31.07.2016, 17.08.08Bilde 01.08.2016, 20.55.45Bilde 31.07.2016, 17.08.34 (1)

0 kommentarer

En luftig opplevelse – Via Ferrata Synshorn

6. juni var Michelle og jeg klare for årets trolig mest luftige klatretur. Via Ferrata på Synshorn sto for tur og den sto til alle forventningene.

Navnet Via Ferrata kommer fra Italia, der de bygde ”jernsti” i fjellet. En moderne Via Ferrata er en stålkabel som går langt ruta, og er regelmessig festet til fjellet. Med hjelp av klatreutstyr er du hele veien festet til vaieren med karabinkroker. Disse flyttes ettersom du beveger deg høyere. Så man er sikret hele veien ved riktig bruk av utstyret.

Selv om det store deler av turen er ”jernsti” har du også noen partier hvor du må klatre på bart fjell eller balansere på smale fjellpartier. På de luftigste partiene heller fjellet utover og her kjenner du at du lever. Alt som holder deg fast til fjellveggen er din egen styrke og to karabinkroker. Under deg er det flere hundre meter rett ned. Her får man både kjent på adrenalinet som suser igjennom kroppen og fokuset på å klatre riktig.

Turen er guidet, og den tryggheten gjør turen mer spennende, men også utfordrende. Over et parti på en tynn sti med stener og gjørme fikk jeg beskjed om å gå først. Jeg kjente virkelig at det var en utfordring jeg var litt skeptisk på, men synes også det var stas å få tilliten til å gå først. Dette var partiet jeg synes var tøffest på hele turen. Stien var ikke bredere enn skoen min og underlaget var glatt. Selv om du er fast i en vaier så vet du at på den ene siden så går det rett ned, og sklir du så blir man redd. Det er instinktet som slår inn.

Men jeg kom meg over, fikk samlet meg og på andre siden satte jeg meg ned og hadde en fantastisk fin utsikt over Vang, Bitihorn og store deler av Jotunheimen som badet i sol. Hele turen tok ca. fire timer. Det gikk i et rolig tempo hele veien så alle skulle få gå i sitt tempo. På toppen av Synshorn 1475 m.o.h. blåste det kraftig, men vi gikk de siste minuttene som var igjen opp til toppen av fjellet.

Vi var så heldige med været denne dagen. Solen strålte fra blå himmel, temperaturen var perfekt for turen, og at det var noe vind føltes bare godt.

Gåturen ned fra fjellet var også noe av det fineste jeg har sett på lenge. Det var små bekker, større bekker, lyden av vannet som faller nedover, solen som ga hele terrenget en så fin farge. Turen er å anbefale. Om du klatrer eller går den opp så er det en fin opplevelse uansett.

Skjermbilde 2016-07-06 kl. 22.29.58 Bilde 06.07.2016, 10.18.54 Bilde 06.07.2016, 10.34.57 Bilde 06.07.2016, 10.56.29   Bilde 06.07.2016, 13.30.02 Bilde 06.07.2016, 13.30.12 Bilde 06.07.2016, 18.57.48  Bilde 06.07.2016, 19.01.05 Bilde 06.07.2016, 19.01.20 Bilde 06.07.2016, 19.01.32 Bilde 06.07.2016, 21.11.13Bilde 06.07.2016, 18.58.30 Bilde 06.07.2016, 18.57.09 Bilde 06.07.2016, 18.56.53 Bilde 06.07.2016, 18.56.25 Bilde 06.07.2016, 12.14.41 Bilde 06.07.2016, 12.18.13 Skjermbilde 2016-07-06 kl. 22.29.58

0 kommentarer

Mitt miniton

Jeg våknet og det var helt stille på hytta. Ikke en eneste lyd. Jeg ville egentlig bare bli liggende, men jeg hadde jo et Miniton (en del av maraton) å stille opp på, så nå var det bare å komme seg opp av sengen og inn i treningsklærne. Jeg hadde ikke følelsen av dårlig tid, men før jeg visste ordet av det var det klart for avreise. Frokosten ble spist i bilen på vei opp til toppen og heldigvis så var ikke veien stengt for biler heldigvis.

Jeg fikk parkert bilen, pakket med meg det jeg trengte og så satte jeg meg på bussen som skulle ta oss til start. Etter en liten kjøretur med bussen, måtte vi gå et lite stykke hvor startstreken var. Det både regnet og blåste, men det var ikke så kaldt at det gjorde noe å kaste jakken før start.

Det var en lang rekke med mennesker klare for start. Både unge og eldre, menn og damer. Syv kilometer var det for alle sammen inn til mål. Siden jeg satt på den første bussen som kjørte inn til start, fikk jeg også en grei startplass. Vi sto som sild i tønne ca. ti minutter før startskuddet gikk av.

13295113_603654409813415_28603542_n

(Ved det røde huset gikk starten fra.)

Så var det bare å finne sitt tempo og la alle de som hadde en meter lengre ben enn meg løpe så fort de bare ville. En kilometer gikk utrolig fort. Men så ble det litt mer strekk i feltet og det gikk an å slappe litt mer av. Jeg fant fort et tempo som passet meg og holdt meg der store deler av løpet. Jeg som har et høyt konkurranseinstinkt klarte ikke å la hvem som helst rase fra meg. Så da det plutselig kom noen utrolig spreke eldre damer forbi meg, hang jeg meg på. Fra å ha løpt to kilometer til jeg hadde løpt fem gikk kjempe fort. Jeg følte at jeg hadde løpt maks tre.

Da det var to kilometer igjen begynte mange å sette inn et ekstra gir. Jeg ble løpt fra av flere jeg aldri hadde trodd skulle løpe fra meg. Da jeg så målstreken femhundre meter foran meg, satte jeg inn siste giret og løp alt jeg hadde inn til mål. På disse meterne tok jeg igjen tre stykker som også ville gi det lille ekstra inn til mål. Det var også ei som ville ta en spurt. Denne vant jeg, heldigvis, og med god margin. Ellers tror jeg ikke jeg hadde vært så fornøyd som det jeg var etter å ha kommet i mål.

Jeg har allerede vært inne å sjekket resultatlistene. Og om jeg når neste års mål, så sikter jeg meg mot toppen i klassen min. Det er en god motivasjon i seg selv.
Takk for denne fantastiske opplevelsen i dag og vi sees igjen neste år!

13334251_603654563146733_1086603048_o

(Litt snø er ingen hindring for en fantastisk løpetur i fjellet.)

13321303_603654503146739_1149840029_o

(Rett tid: 37.01. Glemte å stoppe klokken etter spurten inn til mål. Så gjettet at jeg hadde hengt over rekkverket lenger enn hva jeg gjorde.)

13288395_603654413146748_447810091_o

Etter målstreken sto det både to – og firbente og heiet når alle kom i mål.

0 kommentarer