Fra skisporet til landeveien

Kollen Opp x2, Toughest, Oslos Bratteste og Night Crawler var bare noen av aktivitetene jeg kastet meg uti i 2016, før snøen la seg. 5 desember 2016 meldte jeg meg på Birkebeinerrennet uten å tenke så mye over hvordan jeg skulle legge opp løpet til å gjennomføre. En uke før start slo forkjølelsen inn og den slapp ikke på startstreken heller. Jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle stått i startpuljen, men midt i folkehavet sto jeg sammen med fler fra Team Milsluker’n. Det var en så utrolig god og samtidig spent stemning, så å bryte var ikke noe jeg vurderte der og da. Startskuddet gikk og jeg merket at kroppen ikke spilte på samme lag. Da jeg kom i mål hadde jeg fått en melding hvor det sto: Du var 4:30 bak merket. Akkurat der og da var jeg helt i kjelleren og brydde meg fint lite om merker eller plassering, men etter inntak av næring og væske kom jeg til meg selv igjen, og da kjente jeg på skuffelsen.

Det tok meg nøyaktig et par dager, så var jeg påmeldt igjen. En god tid og merket i Birken 2018 ble fort et mål, og bare to dager etter rennet var jeg igjen ute i skisporet.
Det tok ikke lang tid før snøen smeltet og skiene ble byttet ut med sykkel.

18341651_10211550667976543_6402377460054992432_n
Skedsmokorset: Første Grand Prix med Team Foss siden 2011. 

Det var kanskje på tide ettersom jeg tviholdt på skisesongen så lenge i år. Sykkelen ble tatt frem og gamle kunster gikk bra rusten til helt ok. Jeg fant igjen gleden ved å sykle, og nå har syklingen blitt like gøy som langrenn.

Jeg har funnet ut at jeg ofte veldig å melde meg på, eller blir spurt om å være med på/ en del av, med en frist som ikke er optimal. Treningsgrunnlaget med målrettet trening blir oftest et par måneder, for så å sette skyhøye krav til prestasjon. Og som det konkurransemennesket jeg er, så blir skuffelsen når jeg ikke oppnår målet deretter. Tap og vinn med samme sinn, sier folk…

26. april var årets første tur på sykkelen. Ni korte treningsøkter på sykkel senere skulle jeg prestere i ritt. 10 mil, uforberedt, med et team jeg kun hadde syklet med et fåtall ganger tidligere. Jeg var mildt sagt spent og siden jeg syklet rittet for å vise hva jeg var god for så ble jeg plassert først i sekken 9 av 10 mil. Den siste mila dro jeg frivillig opp i rulla og da det var igjen noen hundre meter så fikk vi frie tøyler til å kjøre det vi hadde inn til mål. Jeg startet som nr. 3 i rekken og rullet først over målstreken. Det rittet kommer jeg til å huske for alltid.

Nå er det bare å fortsette med treningen så fort forkjølelsen blir borte, for om knappe tre uker skal jeg ut på min trolig lengste sykkeltur til nå.

0 kommentarer

London på 24 timer

Sent i Juli dro jeg på en veldig overraskende men hyggelig Londonstur. Det går absolutt an å få sett og gjort mye på tjuefire timer i en storby. Mitt tips er å finne ut hva du ønsker å gjøre eller se før du ankommer byen.

Etter i overkant av to timer landet flyet fra Gardermoen i London. Etter å ha hentet kofferten og sjekket inn på hotellet, var det å kjøpe togbillett og vente på toget. Hvert femtende minutt går toget fra Gatwick til Sentrum av London. Etter en halv time på toget viste byen seg fra sin beste side.

Solen skinte og det var en nydelig dag å være i London på. På bussturen rundt i byen får du sett mange av de kjente landemerkene byen har å by på. For eksempel: Elizabeth Tower, Tower Bridge, Buckingham Palace, London Eye, Harrods og Oxford street. Listen over ting å se eller gjøre i London er evig lang. Men jeg fikk gjort og sett alt jeg ønsket på denne korte tiden.

Det ble både sightsing, en spasertur igjennom Oxford street, en tur opp og rundt i the London Eye, en tur innom Harrods for å se på alt som finnes der og spise lunsj.

Maten på Harrods kan nesten måles på lik linje som femstjerners restauranten i New York City. Nå skal det sies at ingen ting på Harrods er billig, men når man får servert mat som smelter på tungen, og en saus du sent vil glemme, så gjør det ingenting at maten har norske priser.

Her er et lite bildedryss!

DSC00092Lillian London5 London7 London9 London12 London20 London22 London26 London28 London29 London31

0 kommentarer

Bitihorn – Jotunheimen

For de som ikke har vært i Jotunheimen tidligere følger en kort veibeskrivelse.  Følg riksvei 51 fra Beitostølen, videre følger du veien forbi Båtskaret og da ser du Bitihorn rett fremfor deg. Måten fjellet er formet på gjør det lett å kjenne igjen.

Man kan gå opp på begge sidene av fjellet. Fremsiden er noe brattere og en mer luftig rute enn om man kjører videre ved siden av fjellet og ned til Sameteltet. På motsatt siden er det en stor parkeringsplass. Veien herfra og opp til toppen av Bitihorn tar ca. to timer. Det er ikke stor forskjell på tiden man bruker opp, uavhengig av hvilken rute man skulle velge.

Fra parkeringsplassen ved Sameteltet er det ca. 550 høydemeter til toppen på 1613 meter over havet. Det står 1607 på toppen av Bitihorn, så det er noe forskjell på navigasjonssystemene, men det har ingen betydning når det kommer til noen få meter.

Etter passeringen gjennom et regngjerde dreier stien mot venstre mot toppen. Her er det lett å havne noe langt ut mot høyre om man ikke følger de røde punktene oppover fjellsiden. Selv om dette ble min skjebne denne gangen kom jeg meg til toppen. Det er flere stier å velge opp til toppen så opp kommer man uansett rutevalg.

Turen opp byr både på fantastisk utsikt over  Bygdinvannet, Synshorn, og store deler av Jotunheimen.
Rett før toppen var nådd, er det et ganske bratt parti hvor du får utøvd klatreferdighetene. Selv om det er noen bratte partier er det ingen problem å ta med seg hund på denne turen.

De aller fleste er opplyste om at et raskt værskifte ikke er unormalt i det norske fjellandskapet. Se alltid an været før du legger ut på tur.

Skjermbilde 2016-05-10 kl. 15.25.43

Turen var strålende. Solen skinte på den blå himmelen, men det var noen skyer. Det var også meldt regn, men det var ingen regnværsskyer å skimte før jeg gikk opp. På toppen av Bitihorn var det regnvær et stykke unna. Tanken om å løpe hele veien ned ble et faktum for å prøve å unngå regnværet som var på vei. Tre hundre meter før jeg var nede ved bilen tok regnværet meg igjen og at jeg ble gjennomvåt var et faktum.

Da jeg hadde fått Nemi inn i bilen og skiftet, kikket jeg opp på fjellet. Toppen var ikke å se og regnet plasket. Konkluderer med at det ble en godt timet ettermiddagstur.

Bilde 01.08.2016, 20.55.40Bilde 31.07.2016, 17.11.57
Bilde 31.07.2016, 17.08.08Bilde 01.08.2016, 20.55.45Bilde 31.07.2016, 17.08.34 (1)

0 kommentarer

En luftig opplevelse – Via Ferrata Synshorn

6. juni var Michelle og jeg klare for årets trolig mest luftige klatretur. Via Ferrata på Synshorn sto for tur og den sto til alle forventningene.

Navnet Via Ferrata kommer fra Italia, der de bygde ”jernsti” i fjellet. En moderne Via Ferrata er en stålkabel som går langt ruta, og er regelmessig festet til fjellet. Med hjelp av klatreutstyr er du hele veien festet til vaieren med karabinkroker. Disse flyttes ettersom du beveger deg høyere. Så man er sikret hele veien ved riktig bruk av utstyret.

Selv om det store deler av turen er ”jernsti” har du også noen partier hvor du må klatre på bart fjell eller balansere på smale fjellpartier. På de luftigste partiene heller fjellet utover og her kjenner du at du lever. Alt som holder deg fast til fjellveggen er din egen styrke og to karabinkroker. Under deg er det flere hundre meter rett ned. Her får man både kjent på adrenalinet som suser igjennom kroppen og fokuset på å klatre riktig.

Turen er guidet, og den tryggheten gjør turen mer spennende, men også utfordrende. Over et parti på en tynn sti med stener og gjørme fikk jeg beskjed om å gå først. Jeg kjente virkelig at det var en utfordring jeg var litt skeptisk på, men synes også det var stas å få tilliten til å gå først. Dette var partiet jeg synes var tøffest på hele turen. Stien var ikke bredere enn skoen min og underlaget var glatt. Selv om du er fast i en vaier så vet du at på den ene siden så går det rett ned, og sklir du så blir man redd. Det er instinktet som slår inn.

Men jeg kom meg over, fikk samlet meg og på andre siden satte jeg meg ned og hadde en fantastisk fin utsikt over Vang, Bitihorn og store deler av Jotunheimen som badet i sol. Hele turen tok ca. fire timer. Det gikk i et rolig tempo hele veien så alle skulle få gå i sitt tempo. På toppen av Synshorn 1475 m.o.h. blåste det kraftig, men vi gikk de siste minuttene som var igjen opp til toppen av fjellet.

Vi var så heldige med været denne dagen. Solen strålte fra blå himmel, temperaturen var perfekt for turen, og at det var noe vind føltes bare godt.

Gåturen ned fra fjellet var også noe av det fineste jeg har sett på lenge. Det var små bekker, større bekker, lyden av vannet som faller nedover, solen som ga hele terrenget en så fin farge. Turen er å anbefale. Om du klatrer eller går den opp så er det en fin opplevelse uansett.

Skjermbilde 2016-07-06 kl. 22.29.58 Bilde 06.07.2016, 10.18.54 Bilde 06.07.2016, 10.34.57 Bilde 06.07.2016, 10.56.29   Bilde 06.07.2016, 13.30.02 Bilde 06.07.2016, 13.30.12 Bilde 06.07.2016, 18.57.48  Bilde 06.07.2016, 19.01.05 Bilde 06.07.2016, 19.01.20 Bilde 06.07.2016, 19.01.32 Bilde 06.07.2016, 21.11.13Bilde 06.07.2016, 18.58.30 Bilde 06.07.2016, 18.57.09 Bilde 06.07.2016, 18.56.53 Bilde 06.07.2016, 18.56.25 Bilde 06.07.2016, 12.14.41 Bilde 06.07.2016, 12.18.13 Skjermbilde 2016-07-06 kl. 22.29.58

0 kommentarer

Mitt miniton

Jeg våknet og det var helt stille på hytta. Ikke en eneste lyd. Jeg ville egentlig bare bli liggende, men jeg hadde jo et Miniton (en del av maraton) å stille opp på, så nå var det bare å komme seg opp av sengen og inn i treningsklærne. Jeg hadde ikke følelsen av dårlig tid, men før jeg visste ordet av det var det klart for avreise. Frokosten ble spist i bilen på vei opp til toppen og heldigvis så var ikke veien stengt for biler heldigvis.

Jeg fikk parkert bilen, pakket med meg det jeg trengte og så satte jeg meg på bussen som skulle ta oss til start. Etter en liten kjøretur med bussen, måtte vi gå et lite stykke hvor startstreken var. Det både regnet og blåste, men det var ikke så kaldt at det gjorde noe å kaste jakken før start.

Det var en lang rekke med mennesker klare for start. Både unge og eldre, menn og damer. Syv kilometer var det for alle sammen inn til mål. Siden jeg satt på den første bussen som kjørte inn til start, fikk jeg også en grei startplass. Vi sto som sild i tønne ca. ti minutter før startskuddet gikk av.

13295113_603654409813415_28603542_n

(Ved det røde huset gikk starten fra.)

Så var det bare å finne sitt tempo og la alle de som hadde en meter lengre ben enn meg løpe så fort de bare ville. En kilometer gikk utrolig fort. Men så ble det litt mer strekk i feltet og det gikk an å slappe litt mer av. Jeg fant fort et tempo som passet meg og holdt meg der store deler av løpet. Jeg som har et høyt konkurranseinstinkt klarte ikke å la hvem som helst rase fra meg. Så da det plutselig kom noen utrolig spreke eldre damer forbi meg, hang jeg meg på. Fra å ha løpt to kilometer til jeg hadde løpt fem gikk kjempe fort. Jeg følte at jeg hadde løpt maks tre.

Da det var to kilometer igjen begynte mange å sette inn et ekstra gir. Jeg ble løpt fra av flere jeg aldri hadde trodd skulle løpe fra meg. Da jeg så målstreken femhundre meter foran meg, satte jeg inn siste giret og løp alt jeg hadde inn til mål. På disse meterne tok jeg igjen tre stykker som også ville gi det lille ekstra inn til mål. Det var også ei som ville ta en spurt. Denne vant jeg, heldigvis, og med god margin. Ellers tror jeg ikke jeg hadde vært så fornøyd som det jeg var etter å ha kommet i mål.

Jeg har allerede vært inne å sjekket resultatlistene. Og om jeg når neste års mål, så sikter jeg meg mot toppen i klassen min. Det er en god motivasjon i seg selv.
Takk for denne fantastiske opplevelsen i dag og vi sees igjen neste år!

13334251_603654563146733_1086603048_o

(Litt snø er ingen hindring for en fantastisk løpetur i fjellet.)

13321303_603654503146739_1149840029_o

(Rett tid: 37.01. Glemte å stoppe klokken etter spurten inn til mål. Så gjettet at jeg hadde hengt over rekkverket lenger enn hva jeg gjorde.)

13288395_603654413146748_447810091_o

Etter målstreken sto det både to – og firbente og heiet når alle kom i mål.

0 kommentarer

Sommerferien ble kortvarig

Torsdag 26. mai leverte jeg min aller siste eksamen for i år. Et år av journalistikkstudiet er over og jeg skulle nå ikke lange en eneste plan fremover. Så fikk jeg en telefon. Det var et jobbtilbud jeg  ikke ville takke nei til, så nå har jeg helgen som min sommerferie enn så lenge, også skal jeg jobbe hele uken som kommer.

Jeg er både spent og gleder meg til en ny hverdag. Det å ha en jobb å gå til føles utrolig bra. Det gir meg ekstra motivasjon og å jobbe en hel sommer går helt fint når tiden man har fri nesten hver helg.

13242272_580777612085823_371053260_o

0 kommentarer

Fjellmaraton 2016

Har ikke du opererte begge knærne dine? Hvordan kommer dette til å gå med knærne dine? Dette er tilbakemeldinger jeg fikk etter jeg fortalte at jeg skal være med på arrangementet.

Det å trene og konkurrere har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Og å løpe har jeg alltid likt, men ikke kunne gjennomføre. Jeg har tidligere hørt om fjellmaraton, men dette var å ta seg vann over hode tenkte jeg. Helt latterlig langt å løpe 42 km. Så dette har jeg lagt på is for lenge siden. Knærne mine klarer rundt 10 km. Noen ganger går det greit, andre ganger må jeg stoppe å løpe fordi knærne er så hovent at det nesten ikke går an å bøye de. Men dette stopper ikke meg.

Det å løpe gir meg så utrolig mye glede. Endorfinene flyr rundt i kroppen og frisk luft fyller lungene. Det føles riktig. Selv med litt kranglete knær prøver jeg å løpe med riktig løpeteknikk for ikke å ødelegge knærne mine mer enn nødvendig.

Skjermbilde 2016-05-22 kl. 16.52.27

Derfor falt valget på 7 km under Fjellmaraton. Jeg har aldri løpt 7 km i 1150 moh. før. Så dette kan bli en utfordring. Men skituren over Valdresflya for bare en snau måned siden, som var to mil, gikk bedre enn forventet. Så det er bare å sette kursen mot mållinjen og håpe at kroppen er på mitt lag.

Håper det blir tid til å legge inn en løpetur eller to denne uken, så jeg føler meg litt mer forberedt. Syv kilometerne er kanskje ikke så hardt eller tungt her nede på lavlandet. Men når man kommer over tusen meters høyde så kjenner man det på kroppen. Målet mitt er å løpe på under en time. Det burde gå bra om alt klaffer. Her hjemme løper jeg en mil på rett i overkant av en time. Men jeg tar det som det kommer. Til mål kommer jeg uansett.

Skjermbilde 2016-05-10 kl. 15.25.43

Haven’t you had knee surgeries? How are the knees while running? These are the questions I got after I shared that I will be participating in the event. I’ve always loved to run. The training and competing has been a part of my life as long as I can remember.

I have previously heard of mountain marathons, but this was out of my league. It’s ridiculous to run 42 km. So that is something I’m just not going to do. I can run for approximately 10 km. Sometimes it’s okay, sometimes I have to stop running because the knees are so swollen that it almost can’t be bent. But the running gives me so much joy, endorphins flying inside my body and the feeling of being in my element. So I try to run with the proper running technique so I’m not hurting my knees more than necessary.

I chose to run 7 km. I’ve never ran 7 km at 1150 (meters above sea level). So this can be a challenge. But when I was skiing over Valdresflya about a month ago, which was 20 km, it went better than expected. So I’m just heading towards the finish line and hoping that my body copes.

Hopefully I’ll be able to run 10k twice this week and feel ready for the competition. These seven kilometers might not be as hard to run down here, but it’s different running in the mountains. My goal is to run in under an hour. That should be possible.

0 kommentarer

17. mai er rett rundt hjørnet.

Det begynner å nærme seg 17. mai med stormskritt. Etter at jeg flyttet ble også bunadskoene med på lasset. Men hvor ble de egentlig lagt? Jeg lette i to dager før jeg fant de. Heldigvis var de like fine som nye da jeg fant de i en eske. Bunaden, skjorten og alt som tilhører er også sjekket og klar til bruk. Dette blir min første 17.mai i egen bunad. Som jeg gleder meg.

For to år siden var jeg så heldig å fikk lånt en bunad. Det tok ikke lang tid før jeg fikk min egen, men i fjor feiret jeg ikke 17.mai, så bunaden ble hengende i skapet. Jeg sto mellom Romsdalsbunad eller Romeriksbunad. Valget falt på Romeriksbunad.

Jeg føler at nasjonaldagen handler om å være sammen med de man er glad i, spise god mat og se alle feire den store dagen med flaggene hevet høyt. 17.mai handler om tradisjoner, og at minner blir skapt. Uansett blir det musikk, folketog, flagg i fleng og forhåpentligvis så blir også været knall.

Is, brus, pølser og kaker. Noen starter også dagen med champis. Det er helt greit å kose seg, men husk at det kommer en dagen derpå.

0 kommentarer

28 things I’ve learned in 28 years

Jeg har nettopp blitt 28 år. Kun to år til de skremmende 3 pluss 0. Jeg burde egentlig føle meg  voksen og moden. Sannheten er bare at jeg gjør fjollete ting, og innerst inne ikke føler meg voksen. Når gjør man egentlig det? Uansett, her får du 28 ting jeg har lært meg på 28 år. Mange av punktene skal leses med ironi.
Hva har du lært?

  1. Det finnes ikke et riktig tidspunkt for noe som helst, før du velger tidspunktet selv.
  2. Ikke vent på at drømmen din går i oppfyllelse, Gå ut å jakt etter dem selv.
  3. Man er aldri for gammel til å utdanne seg.
  4. Foreldrene har som regel alltid rett.
  5. Du er den eneste som har kontroll på ditt liv. Få det beste ut av det og velg å være glad.
  6. Ta alltid med flate sko ut på byen.
  7. Tid er det mest dyrebare vi har i verden. Ikke kast den bort.
  8. Det å gjøre voksenting som gjøre rent, rydde og handle mat blir fort en rutine og ikke et mas eller ork.
  9. Ikke alle liker deg, men det er helt greit
  10. Det er helt greit å si nei til ting du ikke har lyst til.
  11. Slutt å bekymre deg. 99% av alle bekymringer skjer uansett ikke.
  12. Verdsett de små tingene i livet.
  13. Sammenlign aldri dine egne feil med andres styrke.
  14. Din aller største konkurrent er deg selv!
  15. Husk å bruke solkrem, (det er ikke oppskrytt).
  16. Du får kun en kropp, så sett pris på den.
  17. Ta i mot komplimentene du får når det gjelder alderen din. Du vet aldri om eller når dett snur.
  18. Alder er bare et tall (sier de…)
  19. Livet er aldri hva du forventer.
  20. Jobben din vil aldri ta vare på deg når du er syk eller lei deg. Det vil vennene dine. Hold kontakten.
  21. Vennene dine har du for alltid, ta godt vare på de.
  22. Du angrer som regel på de sjansene du ikke tok. Sjelden på de du tok.
  23. Gresset er ikke grønnere på den andre siden – bare annerledes.
  24. Det er venner i livet ditt du ikke ser på måneder, men når du trenger de så stiller de alltid opp.
  25. Sett deg mål som er oppnåelige.
  26. Vær vågal. Ta valg som gir seg gode minner for livet.
  27. Stol på seg selv.
  28. Ingen føler seg noen gang voksen!

Skjermbilde 2016-05-10 kl. 15.25.43

I just turned 28. Only two years to go before I enter a new decade. That 3 plus 0 scares me. I should feel like an adult and mature by now, but the truth is, that I still do silly things and deep down I don’t really feel quite adult. When do you ever do that? Nevertheless – on the occasion of my birthday you here have 28 things I’ve learned in 28 years. It should be read with a dash of irony. What have you learned?

  1. There’s never a right time or a right place for anything until you decide so.
    2. Don’t wait for your dreams to come true. Go chase them.
    3. You are never too old to educate yourself.
    4. Parents are ”always” right.
    5. You’re the only person in control of your life. Get the best out of it and choose to be happy.
    6. Always bring flat shoes in your bag when going out.
    7. Time is the most precious thing in the world. Don’t waste it.
    8. Doing grown-up things such as cleaning up and doing grocery shopping is quickly turning to a routine instead of a hassle.
    9. Not everyone is going to like you. And that is perfectly okay.
    10. It’s okay to say “no” to things you don’t want to do.
    11. Stop worrying too much. 99% of your worries never happens anyway.
    12. Appreciate the little things in life.
    13. Never compare your own flaws with others’ strengths.
    14. Your biggest competitor is yourself.
    15. Remember to use sunscreen.
    16. You only get one body, so learn to appreciate what you have.
    17. Accept the compliments you get when it comes to your age. You never know if or when it turns.
    18. Age is just a number.
    19. Life is never what you expect.
    20. Your job will never take care of you when you are sick or sad. Your friends will. Keep in touch.
    21. Your friends will have your back forever , take good care of them.
    22. We mostly regret the chances we didn’t take, rarely the ones we took.
    23. The grass is never greener on the other side – just different.
    24. There will be friends in your life, you do not see for months, but you know you’re there for each other no matter what.
    25. Set goals that are attainable
    26. Be daring. Make choices that makes good memories for life.
    27. Trust yourself.
    28. No one really feels like an adult!

 

Skjermbilde 2016-05-09 kl. 21.23.43

0 kommentarer

Tatt på senga, men tok utfordringen på strak arm!

Du går for Gjerdrum du, kommenterer ei av arrangørene som også skulle gå skirenn i dag. Ja, svarte jeg litt spørrende og tenkte for meg selv ”å nei, jeg skulle kanskje ikke tatt på den denne skidressen”. Damen spør om jeg vil stå foran henne i køen ut fra start. Jeg smiler og takker pent nei. Hun poengterer at skiløpere fra Gjerdrum er jo i god form. Jeg smilte og tenkte at nå har jeg driti meg skikkelig ut. Under den litt ukomfortable, men hyggelig samtalen med damen avslutter hun: Hva er tidsmålet ditt for i dag da? Jeg måtte svare dønn ærlig og si at jeg ikke hadde en anelse om hvordan dette kom til å gå ettersom jeg ikke ante hvordan løypene var. Hun fortsetter: Du går vel under to timer i hvert fall, sier hun spørrende. Jeg får litt trøbbel med å holde smilet for jeg følte ikke at formen var noe særlig. Jeg tar det som en treningstur også tar jeg det som det kommer avsluttet jeg.

Pulsen føk i været. Tankene om at i hvert fall en dame i sine beste 40, ikke skulle gå i fra meg. Og at hun trodde jeg skulle gå under to timer på to mil var for meg ikke helt etter boka. Men jeg gikk ut som en av de første, jeg hadde super bra ski og solen varmet i ansiktet. Jeg har jo et konkurranse instinkt litt over gjennomsnittet og når jeg får en utfordring, så tar jeg den!
Det var over 200 startende og jeg ville ikke havne i en klynge med damer som sinket meg. Mer eller mindre hele turen fikk jeg gå for meg selv. Det var helt fantastisk! Blå himmel, solen stekte i ansiktet, vindstille og snø så langt øye kunne se. De første 1,7 milene gikk veldig bra. Men de siste tre km. som nesten bare var oppover, var seige. Smøringen var ikke like bra, så det ble en del glipp i oppoverbakkene, noe som stjeler mye krefter. Jeg tok meg en kort drikkepause og fortsatte til mål.

Pulsklokken hadde hengt seg opp så jeg ante ikke hvordan jeg lå an. Alt jeg visste var at jeg hadde hatt en jevn fart stort sett hele veien. Mitt første spørsmål når jeg kom i mål var: hvor mye er klokken. Da de sa tiden tenkte jeg først. Jøss, kan hun ha sett rett. Jeg satte fra meg skiene og tok frem mobilen. Jeg fant fort ut at jeg hadde gått to mil på 1 time og 40 minutter. Må si jeg er fornøyd med tiden!

Planen var å legge ved løypekart, men ettersom klokken min hang seg opp så får jeg dessverre ikke gjort det i år. Men neste år skal jeg sørge for at alt er i orden før jeg legger ut på en så lang tur i fjellet.

12991814_585066375005552_1151993650_o 13000451_585066358338887_41603611_o 13009726_585066458338877_2133160074_o 13009756_585066348338888_1114866940_o 13010229_585066385005551_1537008842_o 13052701_585066418338881_646799642_o

0 kommentarer